RAET NASJONALPARK

Kote Null AS ligger midt i Tvedestrand Kommune’s kystsone. Det karakteristiske med vårt distrikt er de langsgående fjordene, som fortsetter vestover langs mesteparten av Aust-Agder fylke. Man kan ferdes ”innaskjærs” med båt i mange kilometer. Man prater ofte om de korte partiene med åpen sjø – for eksempel ”over Sild” øst for oss mellom Lyngør og Risør, og i vest ; mellom Torungen Fyr i Arendal og Valløyene i Grimstad.  Målet er som regel å komme seg trygt inn til neste strekk med smult vann. Tvedestrand kommune er heldig på den måten at hele kysten er beskyttet av øyer, holmer og skjær.

Men hvordan har Tvedestrands kyst blitt slik den er?

Sett fra luften legger man fort merke til en struktur i terrenget. Det er mange rette eller svakt buede striper og kanter som fortsetter fra øy til øy. Dette er gamle forkastninger og overganger mellom ulike bergarter. De kan lage dalfører og fjellskråninger, grunner og dyp. De stammer fra den tiden de norske fjellene ble ”bygget”. Som Alpene er et resultat av at Afrika beveger seg nordover, ble den ”Kaledonske” fjellkjeden dannet for 2700 millioner år siden. En plate av jordskorpen kolliderte med norden og fjellene reiste seg sakte. Dette er før to plater deretter begynte å bevege seg fra hverandre igjen og Atlanterhavet begynte å åpne opp og ta form. Det at vi finner deler av den Kaledonske fjellkjeden også i Newfoundland i Nord Amerika er et morsomt tilleggsbevis.  Slike krefter forårsaker sprekker og forkastninger i grunnfjellet. I vårt distrikt er det tydelig at spenningene har strukket seg over store områder og at sprekkene og forkastningene går langs med kysten. På detaljnivå kan man se at de høye temperaturene og det høye trykket dypt nede i jordskorpen har smeltet og omvandlet bergartene til mange ulike steinsorter og nye bergarter. Ser man ned når man går i skjæra ser man et mangfold av farger og strukturer i fjellet. Lettest å se er årer av helt andre mineraler skutt inn som flytende, smeltet stein i sprekker i jordskorpen. Tidens tann og istiden har sørget for at vi har denne spennende geologien helt oppe i dagen.

Istiden – den andre del av forklaringen.

I løpet av de siste 2,5 millioner år har isen vokst og forsvunnet mange ganger. Noen hevder at vi fremdeles befinner oss i istiden og at vi akkurat nå er i en varm mellomistidsperiode. Rundt året 1750 vokste isen kraftig fram i norge. Flere gårder ble knust og overdekket av isbreer. Til og med Themsen i London hadde så tykk is at de holdt marked ute på isen. Derimot var det så varmt i Vikingtiden at Grønland var frodig og grønt. Isrørsprøver i antarktis viser pollen og annet tilbake mange tusen år og kan si noe om hva slags klima jorden har hatt opp igjennom. Ellers kan man forklare det ganske enkelt – er det mer nedbør om vinteren enn smelting om sommeren – så vokser breene. Den siste store istiden i norge var mellom 17 000 – 21 000 år siden. Da var innlandsisen opp til 3000 m tykk og dekket hele Skandinavia – bortsett fra noen tinder i Sunnmørsalpene som stakk opp over isen.

Is er som en seig masse som beveger seg sakte. Den enorme tyngden fører til at isen kan ”grave” meget dypt – langt under havstand. Sognefjorden har kystens dypeste punkt - 1308 muh. Denne ”gravingen” er årsaken til mye av det vi ser i skjærgården hos oss her i Tvedestrand. En kort forklaring med 3 hovedelementer: Fjell og grunn forvitres av uvær og frost sprengning. Mye løse steiner og grus som har ramlet ned fra fjellsider har blitt fraktet av gårde av isbreer. Videre når isen er tynn vil den fryse seg fast til grunnen. Når isen etter hvert blir så tykk at tyngdekraften får den til å bevege seg vil den da ”plukke” med seg alt løst som den har frosset seg fast i. Når isen blir så tykk at trykket fører til varme - og at isen mot grunnen smelter, så har man fått en nådeløs høytrykksspyler som kan grave uten stopp – nesten. Når isen møter sjøen vil den enten flyte, eller kalve og sprekke. Isen mister sin graveevne. Derfor har alle norske fjorder en grunn ”terskel” ute ved kysten for her har isen sluttet å grave. Skjærgården på Sørlandet er denne terskelen. Når man ser fasongen på skjæra legger man merke til at den blankpolerte siden er på innsiden. Der har isen truffet med tyngde og med kolossale krefter. Smeltevann under isen full av steiner og grus har skuret fjell, laget flotte renner, og der strømmen har stått i virvel boret ut gjettegryter. På utsiden av skjæra – der hvor isen har kommet over ”hindringen”, har trykket avtatt, varmen gitt seg, isen frosset seg fast igjen, og plukket med seg det som måtte ha løsnet. Sjøen har ikke mye av ansvaret for at skjæra ser brutale ut - ut mot havet. Sett fra lufta er det færre spor etter istiden enn den mye eldre geologien. Svakhetene i terrenget som isen ville ha kunnet utnytte på det groveste lå på tvers av isens retning. Isen flytter ikke på fjell, den presser seg over og rundt.  Det er få store dalfører eller fjorder her - som på vestlandet. Sporene etter istiden i vårt distrikt ligger heller på detaljnivå. Spor vi kan se og ta på. Spor vi er vant til å se og kanskje ikke har visst forklaringen på.

Da istiden gikk mot slutten og isen smeltet ble det liggende igjen leire, steiner og grus overalt. Dette er grunnlaget for vår mest utbredte jordtype – morenejord. Men for ca 12 000 år siden var det pånytt en kort kald periode ”Yngre Dryas” som fikk kanten på innlandsisen rundt Skandinavia til å ”stå stille”. I praksis ble isen ført frem like fort som den smeltet, og en stor rand med grus og steiner hopet seg opp ved isfronten. Alle steintyper og bergarter som isen har passert er representert.  Denne israndavsetningen/endemorenen heter Raet, som man kan følge stedvis hele veien rundt Skandinavia. I vår nasjonalpark finner man Raet over havet 3 forskjellige steder - fra Målen i øst, Tromlingene, og Jerkholmen i vest. Jomfruland ved Kragerø er også en del av Raet.

Et siste hovedelement – og kanskje det mest spennende, er landhevingen etter istiden. 3 km tykk is over Skandinavia var så tungt at jordskorpen sank. På det meste ca 280 meter.  Her på sørlandskysten ca 50 meter. Samtidig var havet lavere pga alt vannet som var hopet opp på land i form av is. Etter hvert som isen smeltet ble havet fylt opp igjen med vann. Havet steg raskt i takt med smeltingen og druknet hele kysten – opp til ca 50 m høyere enn dagens nivå. Den såkalte ”marine grense”. Der man har sandtak nær kysten skyldes dette store forekomster av sand og grus etter elveutløp ut  i fjordene da havet stod høyere enn nå. Alle ferskvann under den marine grense var en gang fulle av saltvann, og man kan ofte finne østersskjell ved strendene. Jo høyere de ligger jo flere tusen år gamle er de. Under denne tiden var hele kysten oversvømt. Skjæra og Raet lå langt under vann. Landet stiger fremdeles etter istiden. Jordskorpen er så stiv at det tar langt mer enn 12 000 år for den å ”flyte opp” til det nivå den hadde før istiden. Skjæra og Raet i vårt distrikt tittet opp over vann for maks 4000 år siden.

Skjærgården vår og Raet er et resultat av mangfoldige millioner år med fjelldannelse, og istidens randsone. Sjøen har sørget for at det ikke har grodd for mye igjen med  jord og vegetasjon. Oppe i dagen finner man den mangfoldige geologien, de fascinerende bergartene og sporene etter istidens smeltevann og avsetninger. Kote Null AS gleder seg til å vise dette fram til interesserte besøkende.